En av de største utfordringene i de norske helse- og velferdstjenestene er det komplekse og fragmenterte tjenestesystemet. Det er mange tjenester i kommunen og spesialisthelsetjenesten, og disse tjenestene framstår ofte som lite koordinerte og integrerte.
For personer med psykiske lidelser, og/eller rusproblemer og med store og sammensatte tjenestebehov, er dette en spesielt stor utfordring.
For å imøtekomme og bøte på disse utfordringene har norske helsemyndigheter de siste årene stimulert til utprøving av ulike modeller for bedre samhandling.
Siden 2009 har det vært en nasjonal satsning på samhandlingsmodellen Assertive Community Treatment (ACT) og fra 2013 på Flexible Assertive Community Treatment (FACT).
De to modellene er forpliktende samhandling mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Det primære målet er at de fleste tjenestene skal gis fra teamet.
Det finnes imidlertid andre personer med mindre alvorlige psykiske lidelser, men med store og sammensatte tjenestebehov, som også møter et fragmentert og lite koordinert tjenesteapparat. Denne målgruppa ivaretas ofte ikke av ACT eller FACT.
Videre er det regioner i Norge som har for lavt befolkningsgrunnlag og for lange reiseavstander til å implementere FACT-modellen. Det er derfor behov for å prøve ut andre samhandlingsmodeller enn ACT og FACT.
Valdresmodellen er et slikt eksempel, og er opprettet for å styrke samhandlingen mellom ulike tjenesteaktører for ulike grupper i befolkningen med psykiske lidelser og/eller rusproblemer, og som har behov for tjenester fra flere instanser både i kommunen og spesialisthelsetjenesten.
