Beredskap – mer enn aktivitet

– Akkurat her er jeg faktisk godt kjent, sier Alice Beathe, når vaktlaget møter henne i døra ved ambulansestasjonen. Da hun hadde turnustjeneste i distrikt bodde hun nemlig i bygget rett over der ambulansen nå holder til. 

 

Mens mye er likt, har mye også endret seg siden da. Blant annet er det over åtte mil til nærmeste legevakt, etter at Fronskommunene slo seg sammen med legevakten på Lillehammer i 2021. 

 

Stasjonen på Vinstra er en av 26 ambulansestasjoner i Sykehuset Innlandet, og sammen med Otta, Dombås, Vågå og Lom utgjør de seksjon Nord Gudbrandsdal. 

 

På vakt denne dagen er Rune Bjørkheim og Ole André Berge, som begge har lang fartstid fra tjenesten. 

 

– Her er ingen dager like. Vi vet aldri hva dagen bringer, sier de, og sørger for å klargjøre hospitanten for tjeneste. Hun blir kledd opp i uniform, før den rutinemessige sjekken av bil og utstyr for dagen. 

 

Hospitanten forteller om de to forrige hospiteringsdagene i ambulansetjenesten. 

 

– På Tynset fikk jeg være med på flere ulike oppdrag på kveld og natt, mens på Moelv var det en svært hektisk vakt der det gikk i ett med akutte oppdrag gjennom hele dagen, oppsummerer hun. 

 

Ambulansen på Vinstra hadde 1147 oppdrag i fjor. Det betyr at det statistisk sett skal bli flere enn tre oppdrag her i løpet av vakten.

 

Som ved mange av Sykehuset Innlandets ambulansestasjoner, er lange avstander også en realitet for ambulansen på Vinstra. Med hovedfartsåren E6 som nærmeste nabo, og langstrakte fjell og daler i alle retninger, er det et stort område som skal dekkes opp av ressursene ved de fem distriktsstasjonene i Nord-Gudbrandsdal. 

 

I gjennomsnitt kjører Vinstra-ambulansen 101 kilometer per oppdrag. 

 

– Ett enkelt oppdrag kan fort binde opp en ressurs over lengre tid, hvis pasienten må til sykehus eller legevakt. God og dynamisk ressursstyring fra AMK er derfor viktig, slik at det ikke blir for langt mellom nærmeste ledige ambulanse i lengre perioder, forklarer Rune og Ole André. 

 

Ekstra utfordringer blir det også på dager som denne aprildagen, når E6 nok en gang er stengt som følge av ras. 

 

– Det blir litt ekstra trøblete når Gudbrandsdalen blir delt på midten, og det ikke er mulig å passere slik som nå. Det gir utfordringer både med tanke på å få pasienter til sykehus, ansatte på jobb og utnytte ambulanseressursene på tvers av kommunegrensene. Det har vi fått erfare både under storflommen Hans, og ved mindre flom- og rashendelser den siste tiden, forteller de. 

 

– Vi får spise mens vi kan, annonseres det, og brød og pålegg settes fram på vaktrommet.

 

Under lunsjen dukker det stadig opp nye samtaletemaer og hospitanten følger interessert med når både utfordringer og utviklingsmuligheter beskrives.

 

 

 

Timene flyr, og når dagen er over for hospitantens del er det bare å slå fast at det ikke har vært et eneste oppdrag for Vinstra-ambulansen så langt denne dagen. 

 

– Det har likevel vært en lærerik dag. Det er lett å tenke at ambulansetjenestens eneste oppgave er å kjøre pasienter hit og dit, men beredskap er også en viktig aktivitet. Vi er helt avhengige av å ha beredskap og kompetanse tilgjengelig når det trengs, og hele tiden være forberedt på det uventede. Det har vært mange og fine refleksjoner om både faglige- etiske og menneskelige perspektiver gjennom dagen i dag, og jeg har fått enda bedre forståelse for hvordan geografiske avstander og infrastruktur spiller en stor rolle for beredskapen, sier Alice Beathe. 

 

Først når hospitanten er tilbake i sivilt og står klar til å takke for seg piper det i radioen og Vinstra-ambulansen får dagens første oppdrag. Kode 2 – pasient som skal tilbake til sykehjem etter sykehusopphold på Lillehammer, og som medfører at ambulansen på Vinstra blir borte fra området i godt og vel tre timer.