Denne episoden tar utgangspunkt i en konkret hendelse der en ung og fersk fengselsbetjent plutselig står i en dramatisk situasjon med en innsatt som forsøker å ta sitt eget liv. Gjennom podkastepisoden løftes spørsmålet om hva slike hendelser gjør med ansatte, og hvordan man kan forstå og håndtere egne reaksjoner i etterkant.
Reaksjoner
I episoden beskrives både akutte reaksjoner etter en belastende hendelse og mer langvarige belastninger som kan bygge seg opp over tid. Når noe dramatisk skjer helt plutselig, kan det være vanskelig å prosessere det som har skjedd.
Terapeutene understreker at det finnes ikke én fasit for hvordan fengselsansatte skal reagere. Det meste av reaksjoner er normalt i dagene og ukene etterpå. Det avgjørende er å følge med på om reaksjonene avtar, eller om de vedvarer. Hvis de over tid fører til unngåelse, preger søvn, relasjoner eller selvbilde og påvirker funksjonen på jobb eller i privatlivet, kan det være tegn på at man bør søke profesjonell hjelp for å få bearbeidet hendelsen.
Minner lagres ulikt
Terapeutene beskriver at dramatiske hendelser kan lagres annerledes i hukommelsen enn vanlige hverdagshendelser. Noen kan huske enkeltdetaljer svært tydelig, mens kronologien i hendelsen kan være uklar. Minnet kan bli fragmentert. Profesjonell samtale og bearbeiding kan bidra til å integrere følelsene, tankene, sanseinntrykkene og hendelsesforløpet til et mer helhetlig minne. Målet er ikke å glemme det som har skjedd, men å kunne huske det uten at det skaper vedvarende problemer i hverdagen.
Hverdagsbelastninger
I episoden skille terapeutene mellom enkeltstående dramatiske hendelser og den mer gradvise belastningen som kan komme av å stå i et krevende arbeidsfelt over lang tid. Hverdagsbelastningene kan være vanskeligere å oppdage fordi de utvikler seg mer gradvis. Livsbelastninger utenfor jobb kan også bidra til at det totalt sett blir for mye å håndtere.
Tegn på at hverdagsbelastningene har bygd seg opp kan være at man ikke lenger orker aktiviteter man tidligere hadde glede av, at man trekker seg unna folk, kjenner seg følelsesmessig mettet etter jobb, eller ikke har kapasitet til sosial kontakt når man kommer hjem. Det kan være nyttig å spørre seg selv hvordan man er nå sammenlignet med før, tipser terapeutene.
Selvivaretakelse
Et sentralt tema i episoden er betydningen av fellesskap, kollegastøtte og psykologisk trygghet. Psykologisk trygghet innebærer at det er rom for at ansatte reagerer ulikt, og at det er mulig å si fra om egne reaksjoner uten å bli latterliggjort, bagatellisert eller vurdert som svak.
Vaktrommet beskrives som en viktig arena for støtte. Terapeutene peker også på at betjentene bør ha lavere terskel for å benytte seg av andre ressurser i fengselet som psykolog, prest og annet helsepersonell. Fengselsbetjent Marie forteller at mange betjenter nok har høy terskel for å kontakte psykolog eller lignende fordi de oppfatter disse ressursene er forbeholdt innsatte. Det kan oppleves som om man tar tid fra de innsatte dersom man selv ber om hjelp. Terapeutene utfordrer denne tankegangen. De fremhever at når fengselsansatte får støtte til å bearbeide vanskelige hendelser, kan det også styrke deres evne til å ivareta innsatte på en trygg og faglig god måte. Robuste ansatte er nemlig bedre i stand til å møte mennesker i krise.
Forebygging før krisen oppstår
Terapeutene peker også på betydningen av å bygge robuste fagmiljøer før dramatiske hendelser skjer. Veiledning og strukturert bearbeiding bør ikke bare settes inn når krisen allerede har oppstått. Terapeutene anbefaler fast veiledning, kollegastøtte, tverrfaglig samarbeid og en kultur der det er normalt å snakke om belastning. Ansatte bør vite hvem de kan kontakte, hva slags støtte som finnes, og at det er legitimt å be om hjelp.
