Arbeid i fengsel innebærer gjentatte møter med mennesker i krise, vanskelige livshistorier, sterke følelsesuttrykk og situasjoner som kan vekke irritasjon, frykt eller avstand. I denne episoden fremkommer det at empati ikke nødvendigvis oppleves likt gjennom et langt arbeidsliv. Noen kan merke at de blir mindre følelsesmessig berørt enn tidligere, mens andre fortsatt kjenner andres smerte svært sterkt.
Betjentene forteller at det kan være lettere å kjenne varme og forståelse overfor innsatte som følger regler, samarbeider og er enkle å forholde seg til. Mens det er mer krevende å kjenne empati overfor innsatte som utfordrer, provoserer, krenker eller truer. Hva en person er dømt for kan også påvirke innrømmer betjentene, selv om de prøver å opprettholde profesjonell likebehandling av alle.
Empati er mer enn å føle den andres smerte
Terapeutene er opptatt av at empati ikke bare handler om å bli sterkt følelsesmessig berørt når et annet menneske har det vondt. De beskriver blant annet at empati er at man forsøker å forstå andre mennesker, også når man blir provosert, krenket eller truet. Altså at man forsøker å sette seg inn i hvordan andre tenker og føler, hvorfor de handler som de gjør, og hvordan deres perspektiv kan være annerledes enn ens eget.
I episoden sier Atle som har vært fengselsbetjent i mange år at han lurer på om han har mistet empatien sin. Terapeutene mener imidlertid at en erfaren fengselsansatt ikke nødvendigvis har mistet empatien selv om man kjenner mindre av den umiddelbare smerten i møte med sterke livshistorier. Gjentatt eksponering for andres smerte kan gjøre at reaksjonene blir mindre intense, men det avgjørende er om man fortsatt klarer å være nysgjerrig, forståelsesorientert og til stede i møtet med den innsatte.
Sunn distanse kan være nødvendig for å stå i jobben
Terapeutene understreker også at dersom en betjent skal ta inn all lidelse like sterkt hver gang, kan arbeidet bli svært belastende over tid. En viss bevisst distanse til andres smerte kan være nødvendig for å gi forståelse og støtte og samtidig beholde oversikt og handlingsrom.
I episoden brukes et bilde av å sitte for nær et kinolerret: Når man sitter helt på første rad, kan det bli vanskelig å få med seg helheten. Ved å flytte seg litt lenger bak i salen kan man fortsatt følge handlingen, men med bedre oversikt. På samme måte kan en profesjonell distanse gjøre det mulig å være til stede i andres vanskelige følelser uten å bli overveldet av dem.
Denne distansen innebærer ikke at man skal fjerne den andres smerte eller løse alle problemer. Det kan være tilstrekkelig å tåle å være sammen med et menneske som har det vanskelig, anerkjenne situasjonen og vise at man forstår, selv når det ikke finnes en rask løsning.
Når distanse blir et faresignal
Terapeutene skiller tydelig mellom bevisst profesjonell avstand og en mer ufrivillig følelsesmessig frakobling. Dersom en fengselsansatt blir flat, likegyldig eller gjennomgående irritert på innsatte, eller opplever at andres lidelse først og fremst er noe man ikke orker å forholde seg til, kan det være tegn på overbelastning.
Et konkret faresignal kan være at man begynner å unngå de innsatte som krever mye, og i stedet søker kontakt med dem som er ukompliserte å være sammen med. Det nevnes også at økt behov for kontroll i arbeidssituasjonen kan være et signal om at belastningen har blitt for stor.
Ifølge terapeutene handler det om graden av bevissthet og valgfrihet. Ved en sunn distanse kan den ansatte fortsatt gå inn i situasjonen, snakke om det vanskelige og være nær lidelsen uten å bli overveldet. Ved overbelastning kan frakoblingen i større grad oppleves som noe som bare skjer: Man trekker seg unna, blir irritert eller orker ikke å forholde seg til det som er krevende. Å dele reaksjoner og erfaringer med andre blir trukket fram som et konkret tiltak hvis man begynner å kjenne at empatien svikter. Det kan være avgjørende å ha kolleger eller andre rundt seg som tåler å høre at arbeidet påvirker en, og som kan møte dette med forståelse og aksept.
Blir man mindre empatisk med årene?
Terapeutene gir ikke ett entydig svar på dette spørsmålet. Noen kan bli mer nyanserte og robuste i måten de bruker empatien på. Andre kan bli mer blaserte eller kyniske med årene. I motsatt ende finnes ansatte som blir så sterkt følelsesmessig berørt at de har vanskelig for å skape nødvendig avstand. Mellom disse ytterpunktene finnes et stort spenn. Det å bli berørt betyr ikke at man er uegnet eller for sårbar, på samme måte som mindre følelsesmessig intensitet ikke automatisk betyr at man har blitt avstumpet
Empati for seg selv er viktig
Terapeutene fremhever også at empati for andre henger sammen med empati for seg selv. Ansatte i kriminalomsorgen møter krevende situasjoner og kan bli følelsesmessig påvirket. Å akseptere egne reaksjoner som en del av det å være et menneske i en krevende jobb kan være viktig.
