Denne episoden handler om å stå i akutte situasjoner der instinktet er å hjelpe den innsatte direkte, men der dette instinktet kan komme i konflikt med vurdering av risiko og lojalitet til fengselets sikkerhetsrutiner.
I episoden beskrives en konkret hendelse der en innsatt selvskader inne på cella. Situasjonen foregår over flere timer, og kommunikasjonen må i stor grad skje gjennom luka i celledøra. Samtidig sitter en annen innsatt på samme celle og er vitne til hendelsen.
Kortsiktig versus langsiktig løsning
Når en innsatt skader seg selv, blir den umiddelbare oppgaven å redusere fare og få kontroll over situasjonen. Terapeutene peker i denne episoden på at det er naturlig at ansatte blir sterkt løsningsorienterte i slike situasjoner. Der og da handler det først om å stoppe selvskadingen, sikre liv og helse, og få situasjonen på et håndterbart nivå.
Samtidig beskrives det hvordan en slik løsningsorientering kan bli utilstrekkelig dersom den bare retter seg mot det akutte. Tiltak som kan fungere på kort sikt, er ikke nødvendigvis helsefremmende på lang sikt. Et eksempel som trekkes fram av terapeutene, er bruk av isolasjon eller fjerning av risikogjenstander. Slike tiltak reduserer umiddelbar tilgang til midler for selvskading, men kan samtidig forsterke ensomhet, avmakt og psykisk belastning hos den innsatte.
Terapeutene understreker at det er ikke slik at sikkerhetstiltak er unødvendige, men at de må forstås som midlertidige og utilstrekkelige alene. Ved selvskading og selvmordsfare anbefaler terapeutene at man også prøver å håndtere den underliggende krisen som den innsatte er i.
Psykisk belastning
Et sentralt tema i episoden er hva slike hendelser gjør med ansatte over tid. Når fengselsansatte gjentatte ganger opplever at rammene hindrer dem i å hjelpe slik de ønsker, kan det føre til en form for emosjonell beskyttelse, advarer terapeutene. Man kan begynne å undertrykke egne reaksjoner, resignere eller utvikle en mer avstandspreget holdning til innsatte.
Dette beskrives ikke som et tegn på manglende omsorg hos betjentene, men som en mulig konsekvens av å stå i vedvarende belastende situasjoner uten tilstrekkelig mulighet for bearbeiding. Terapeutene peker derfor på selvivaretakelse, kollegastøtte og strukturerte arenaer for refleksjon som viktige tiltak. Slike arenaer kan bidra til at betjentene slipper å bære uro, skyldfølelse og avmakt alene, og kan samtidig bidra til at de bevarer evnen til medmenneskelighet i møte med innsatte som strever.
Fengselsbetjentens dobbeltrolle
Fengselsbetjenter står i en særlig krevende dobbeltrolle, påpeker terapeutene. De skal bidra til sikkerhet, grensesetting, innlåsing og konsekvenser, samtidig som de ofte er de menneskene som er tettest på innsatte i hverdagen. De må kunne utøve både kontroll og omsorg. Helsepersonell møter ofte innsatte som pasienter i en avgrenset behandlingssituasjon, mens betjenter må være til stede i hele hverdagslivet i fengselet.
Terapeutene peker på risikoen ved at betjenter må skru av og på medmenneskelighet avhengig av situasjonen. Dersom dette blir for belastende over tid, kan noen ende med å skru medmenneskeligheten mer permanent av som en beskyttelsesmekanisme. Samtidig fremhever terapeutene at mange fengselsbetjenter klarer denne balansegangen på en imponerende måte, til tross for krevende rammer.
Andre innsatte som vitner
Et annet viktig fokus i episoden er andre innsatte som blir vitne til alvorlige hendelser. Når all oppmerksomhet rettes mot den som utagerer eller er i akutt fare, kan medinnsattes reaksjoner bli litt glemt. Terapeutene peker på at dette ikke skyldes likegyldighet, men at det kan handle om manglende kapasitet og systematikk i situasjonen. Terapeutene løfter frem behovet for rutiner som sikrer at også medinnsatte blir identifisert og fulgt opp etter alvorlige hendelser.
Strukturert etterarbeid
Kriminalomsorgen har en egen rutine for strukturert etterarbeid etter belastende hendelser for ansatte (også kalt S.E.B.). Denne rutinen skal bidra til at ansatte som har vært involvert i krevende situasjoner blir ivaretatt. Terapeutene foreslår at det kan være behov for et tilsvarende strukturert etterarbeid overfor innsatte som har vært vitne til alvorlige hendelser under soning. En slik struktur kan bidra til at de som er indirekte berørt ikke blir glemt mener terapeutene.
En systematisk oppfølging av innsatte etter belastende hendelser kan også redusere belastningen for ansatte påpeker terapeutene. Når ansatte vet at det finnes en rutine for hvem som skal følge opp medinnsatte, blir ikke ansvaret like personavhengig. Det kan også redusere skyldfølelse hos ansatte som i akutte situasjoner må prioritere livreddende eller sikkerhetskritiske oppgaver.
