Denne episoden handler om selvmordsforebygging i fengsel, særlig i forbindelse med innkomst, kartlegging og oppfølging av innsatte som kan være i akutt livskrise. Episoden tar utgangspunkt i det standardiserte kartleggingsskjemaet som brukes når nye innsatte kommer til fengselet. Marie og Atle som begge er fengselsansatte, beskriver hvordan det i skjemaet stilles faste spørsmål om blant annet tidligere/nåværende selvmordstanker, selvmordsforsøk og kontakt med psykisk helsevern. Svarene kan føre til at det utarbeides en tiltaksliste der kontakt med helseavdeling ofte er første tiltak.
Falsk trygghet
Både betjentene og terapeutene problematiserer i hvor stor grad et slikt skjema er nyttig i selvmordsforebyggende arbeid. Marie og Atle opplever at sjekklisten kan være et nyttig verktøy ved at de i alle fall har stilt en del viktige spørsmål og gjort jobben sin. Men de opplever også at skjemaet kan skape en falsk trygghet dersom man legger for stor vekt på avkryssingene alene.
Terapeutene løfter fram at selvmordsrisiko ikke kan beregnes ut fra summen av avkryssede risikofaktorer. Noen kan svare nei på alle spørsmål og likevel være i alvorlig risiko. Andre kan ha flere risikofaktorer uten at det betyr at det er akutt selvmordsrisiko.
Risikofaktorer angir ikke riktige tiltak
Risikofaktorer i standardiserte skjemaer kan ha begrenset verdi dersom de vurderes isolert. En av terapeutene sammenligner det med å spørre om risikofaktorer for kreft, som røyking, snus og alkoholbruk. Slike faktorer kan si noe om økt risiko, men de betyr ikke at personen har kreft eller trenger kreftbehandling. På samme måte kan ikke risikofaktorer for selvmord alene si hva som er riktige tiltak.
Terapeutene tydeliggjør forskjellen mellom kartlegging og forebygging. Det er ikke mulig å forutsi selvmord med sikkerhet. Dersom spørsmålene i en sjekkliste favner svært bredt, kan mange innsatte få tiltaksliste uten at det nødvendigvis foreligger en særskilt selvmordsrisiko. Det kan gjøre det vanskeligere å skille ut de innsatte som faktisk trenger tett og målrettet oppfølging.
Grunn til bekymring
En gruppe som det ofte er grunn til å bekymre seg for er de som har alvorlig depresjon, psykose eller andre alvorlige psykiske lidelser, forklarer terapeutene. De beskriver alvorlig depresjon som særlig krevende å fange opp. Personer med alvorlig depresjon kan være lite meddelsomme, trekke seg tilbake, føle seg verdiløse eller tenke at de ikke skal belaste andre. De tar ikke nødvendigvis selv kontakt med hjelpeapparatet. Dette gjør at de kan være vanskeligere å oppdage, også for erfarne klinikere.
Terapeutene forklarer også at fravær av tidligere kontakt med psykisk helsevern ikke nødvendigvis betyr lav risiko for selvmord. For enkelte kan det tvert imot være et signal om at personen aldri har fått hjelp, til tross for alvorlige plager.
Fengsling som risiko
Terapeutene løfter også frem at for innsatte kan selve fengslingen innebære en alvorlig livskrise med økt risiko. Mange innsatte kommer inn i fengsel i en situasjon preget av kaos, tap, skam og usikkerhet. Noen kan ha fått saken sin omtalt offentlig. Andre kan oppleve at de har ødelagt relasjoner, arbeid, omdømme eller framtidsmuligheter. Denne overgangen fra livet utenfor murene til fengsel kan oppleves dramatisk. De første ukene i varetekt beskrives av terapeutene som en særlig sårbar periode. Det er da mange befinner seg i den mest akutte krisen, og det er derfor særlig viktig at ansatte har oppmerksomhet på selvmordsfare, uavhengig av hvordan skjemaet er besvart.
Samarbeid
Et gjennomgående budskap i denne episoden er at formålet ikke er å forutsi hvem som kommer til å ta livet sitt. Det er ikke mulig. Formålet er å finne ut om det finnes grunner til å sette inn selvmordsforebyggende tiltak. Jo mer alvorlig bekymringen er, desto viktigere er det å involvere fagpersoner flere råder terapeutene. Terapeutene peker på at ansvaret for å håndtere alvorlig selvmordsfare ikke bør bæres av én enkelt betjent. Helseavdeling, psykolog, lege, prest, fengselsansatte og andre relevante instanser bør også involveres.
Tiltaksliste som verktøy
Tiltakslister må være reelle arbeidsverktøy, ikke bare opprettes som dokumentasjon mener terapeutene. Alle som er satt opp som del av et tiltak, må informeres og involveres. Dersom det i en tiltaksliste for eksempel står at den innsatte skal ha samtale med psykolog, må psykologen eller være informert og involvert. Terapeutene er også opptatt av at selvmordsforebygging ikke bare handler om å håndtere suicidalitet direkte, men om å identifisere og behandle grunnlidelsen.
Den innsatte må involveres
Til slutt understreker terapeutene betydningen av at den innsatte også må involveres i forebyggingen så langt det lar seg gjøre. Dersom det blir en kamp mellom en innsatt som vil dø og en hjelper som forsøker å hindre det, blir situasjonen svært krevende. Målet er å skape en felles plan for at den innsatte skal komme seg igjennom krisen og få det bedre.
