I et fengsel oppstår både dramatiske og belastende hendelser. I tillegg står betjentene i høyt arbeidspress og i mange emosjonelt krevende relasjoner. Episoden handler om hvordan man kan forebygge at disse belastningene utvikler seg til alvorlig slitasje, utbrenthet og langvarig sykefravær.
Tidlige varseltegn
Episoden starter med at fengselsbetjent Marie Bergestuen og lokasjonsleder Atle Bronkebakken forteller hvilke røde flagg de har, altså tegn på at de har tøyd strikken for langt.
Terapeutene løfter frem at belastningene i fengselshverdagen kan komme brått i form av dramatiske hendelser, men de kan også bygge seg gradvis opp over tid. Irritabilitet, utålmodighet, dårligere søvn eller endringer i humør kan ifølge terapeutene være tegn på at man er på strekk i jobben sin. Andre tegn kan være at man gruer seg til å gå på jobb, forsøker å finne grunner til å slippe enkelte oppgaver, trekker seg mer tilbake eller unngår kontakt med innsatte. Å oppdage slike endringer hos seg selv kan gjøre det mulig å handle tidligere.
Gjør jobben før det brenner
Terapeutene er opptatte av at det ikke er tilstrekkelig å vente til de «røde flaggene» er tydelige. De tidlige tegnene, altså de «gule» eller «grønngule» flaggene er enda viktigere å fange opp. Dette fordi det er da den ansatte fortsatt har overskudd til å reflektere, planlegge og be om støtte. Forebygging beskrives som noe som bør gjøres i fredstid, ikke først når situasjonen allerede er blitt en krise.
Forebygging på tre nivåer
Terapeutene mener forebygging av slitasje og utbrenthet bør skje på flere nivåer samtidig: På individnivå, på kolleganivå og på systemnivå i Kriminalomsorgen. I episoden gjennomgås alle nivåene.
Forebygging på invividnivået:
På individnivå anbefaler terapeutene å lage en form kriseplan eller forebyggingsplan. I planen bør du beskrive hva som vanligvis oppleves som belastende for deg, hvilke tidlige varseltegn du kjenner igjen hos deg selv og hvilke tiltak som kan hjelpe før belastningen blir for stor.
Planen bør ikke bare handle om hva du bør gjøre når du har fått det svært vanskelig. Den bør også inneholde hva du kan gjøre i forkant: Hva som gir deg påfyll og energi i hverdagen, hva som roer deg. Terapeutene understreker at dette vil variere fra person til person. De anbefaler at man er åpen om hvordan man har det på jobb slik at det blir det lettere for andre å forstå endringer i atferd, og slik at de kan trå støttende til.
Forebygging på kolleganivået:
Terapeutene beskriver at de opplever fengselsansattes oppmerksomhet på- og omsorg for hverandre som en stor styrke. Et annet viktig forebyggende grep er ifølge terapeutene å bygge et arbeidsmiljø med takhøyde, raushet og trygghet for at ansatte reagerer ulikt på ulike belastninger. Det som ikke berører én kollega, kan berøre en annen. Hvis det er trygt å være forskjellige, blir det mulig å snakke om vanskelige reaksjoner uten skam. Kollegastøtte handler dermed ikke bare om omsorg i etterkant av hendelser, men også om løpende praktisk støtte i arbeidshverdagen. Det kan handle om å dele på oppgaver, være oppmerksom på endringer hos hverandre og skape rom for å si fra før situasjonen blir for krevende.
Forebygging på systemnivået:
På systemnivået peker terapeutene på betydningen av en ledelse som ser, hører og tar ansatte på alvor. Belastning må ikke reduseres til et individuelt problem som den enkelte alene må løse gjennom privat egenomsorg. Arbeidsgiver har ansvar for å etablere rutiner, prosedyrer og tiltak som kan iverksettes når belastning oppstår, mener terapeutene. De løfter frem Kriminalomsorgens tiltak SEB som et godt tiltak. (SEB står for strukturert etterarbeid etter belastende hendelser). Terapeutene mener dette er et godt tiltak, men de løfter frem behovet for at man også har systematisk arbeid i forkant av belastninger.
De trekker frem veiledning av fengselsbetjenter som et sentralt tiltak. Samtidig beskriver de at i en hverdag med høyt arbeidspress og begrensede ressurser velger betjentene lett bort veiledning dersom det oppleves å gå på bekostning av oppgaver overfor innsatte. Terapeutene foreslår at arbeidsgiver bør gjøre veiledning til noe som er obligatorisk og tydelig prioritert.
Terapeutene peker også på betydningen av sosiale arenaer og uformelle møteplasser blant ansatte i Kriminalomsorgen. Lunsj, felles arrangementer og andre sosiale sammenkomster kan bidra til at kolleger kommer nærmere hverandre og bygger den tilliten som trengs for å kunne snakke ærlig når belastningen øker. Dette fremstilles ikke som en erstatning for strukturelle tiltak, men som en del av et arbeidsmiljø der ansatte kjenner hverandre godt nok til å oppdage endringer, gi støtte og be om hjelp
