Episoden handler om hvordan ansatte i fengsel kan håndtere situasjoner der innsatte ikke aksepterer etablerte rammer og regler, men gjentatte ganger forsøker å forhandle, kverulere eller oppnå særordninger. Samtalen tar utgangspunkt i erfaringene til fengselsbetjent Marie Bergestuen og fengselsinspektør Atle Bronkebakken, begge ansatt i Hamar fengsel.
Mange regler i fengsel
I fengsel er rammer, regler og forutsigbarhet en nødvendig del av hverdagen. De ansatte må ofte formidle begrensninger som den innsatte kanskje ikke ønsker, ikke forstår eller ikke aksepterer. Når et nei blir møtt med nye spørsmål, nye argumenter eller gjentatte forsøk på å forhandle fram unntak, kan samtalen utvikle seg til en tålmodighetsprøve. Marie og Atle beskriver hvordan de kan bli frustrerte, irriterte eller oppgitte i slike samtaler med innsatte, selv om de vanligvis opplever seg som rolige og tålmodige. De forteller at det også kan oppstå en sekundær frustrasjon: At de blir irriterte på seg selv fordi de lar seg irritere av en innsatt.
Hvilket behov ligger under?
Terapeutene løfter frem at når en innsatt fremstår vrang eller kverulerende, kan det ligge noe annet og mer sårbart under. Som en uro, avmaktsfølelse, eller et ønske om å ha litt innflytelse i eget liv. Terapeutene peker derfor på betydningen av å forsøke å forstå hva den innsatte egentlig prøver å oppnå, uten å nødvendigvis gi etter for kravet.
Terapeutene fremhever også at rammene i fengselet kan være et gode for en del innsatte. De kan bidra til å gi struktur, forutsigbarhet og trygghet i hverdagen.
Hvordan beholde roen som betjent
Et konkret råd terapeutene kommer med er at betjentene bør være mest mulig regulerte før de går inn i krevende samtaler med innsatte. Det betyr at man bør være oppmerksom på egen tilstand: Er man allerede irritert, stresset, sliten eller preget av noe utenfor jobb, kan terskelen for å bli for aktivert være lavere.
Egenregulering handler ikke om å være upåvirket, understreker terapeutene. Det handler om å vite at egne reaksjoner kan påvirke samtalen, og å forsøke å møte situasjonen med nok ro til å være tydelig uten å bli avvisende. Og når «tålmodighetsknappen» trykkes på gjentatte ganger, kan det være nødvendig å avslutte samtalen, ta en pause eller la en kollega overta.
Et annet råd er å sette en tidsramme for samtaler som har potensial til å låse seg. Tidsavgrensning kan også bidra til å gjøre kontakten mer forutsigbar og strukturert for den innsatte. Den innsatte får anledning til å legge fram sitt syn, den ansatte kan lytte og svare, men samtalen får ikke fortsette ubegrenset når svaret allerede er gitt.
Kollegastøtte
Marie og Atle beskriver behovet for støtte fra kollegaer etter en krevende samtale. Å gå på vaktrommet etterpå og fortelle hva som har skjedd kjennes viktig. Samtidig kan de streve med å få gjenfortalt samtalen. Marie og Atle forteller at de kan bli selvkritiske og lure på om egen reaksjon var overdrevet. Da er det godt å ha kollegaer som normaliserer, forstår og kjenner seg igjen.
Bytt på belastningen
I episoden løftes det fram at ulike innsatte kan trigge ulike ansatte. Det én ansatt opplever som særlig krevende, kan en annen stå stødiferee i. Derfor kan det være nyttig å bytte på hvem som tar de tyngste samtalene, særlig når det blir gjentatte runder med samme innsatte eller samme problematikk.
Intet mer å gi etter jobb
Terapeutene beskriver hvordan følelsesmessig krevende arbeidsdager kan gjøre at ansatte har lite igjen å gi når de kommer hjem fra jobb. De råder betjentene til å fortelle hjemme at de har behov for å hente seg inn. Samtidig understrekes det at dersom en ansatt over lang tid kommer hjem uten overskudd hver dag, bør det tas på alvor. Da kan det være behov for å vurdere arbeidssituasjon, prioriteringer, støttebehov eller gjøre andre justeringer.
