Personlighetsforstyrrelser forekommer langt oftere blant innsatte i fengsel enn i befolkningen ellers. I normalbefolkningen oppfyller omtrent 10 prosent kriteriene for en personlighetsforstyrrelse, mens andelen er 70 prosent blant innsatte.
I episoden utforskes hva personlighetsforstyrrelser er, hvordan slike vansker kan komme til uttrykk i fengsel, og hva det kan være nyttig at betjenter legger merke til i møte med innsatte.
Et gjennomgående poeng i episoden er at det ofte er mer nyttig å forstå den enkeltes konkrete vansker og reaksjonsmønstre, heller enn å bli for opptatt av selve diagnosen. Klinikerne advarer mot å bruke diagnoser som en enkel forklaring på krevende atferd, eller som en merkelapp som gjør at man slutter å være nysgjerrig på personen.
Vi er alle litt «skrudd» i personligheten
Klinikerne forklarer at personlighetstrekk blant annet handler om relativt stabile måter å oppfatte seg selv, andre mennesker og omverdenen på. Det er ikke et tydelig skille mellom en sunn/uforstyrret personlighetsfungering og en forstyrret personlighetsfungering. Man må se det som et kontinuum med gradvise overganger understreker klinikerne. Alle mennesker kan ha sider ved personlighetsfungeringen som blir lite hensiktsmessige under press eller i nære relasjoner. Forskjellen i hvor forstyrrende eller hemmende dette blir ligger blant annet i hvor omfattende, vedvarende og rigide vanskene er, og hvor mye dette påvirker fungering og relasjoner over tid.
Når personlighetsvansker blir mer alvorlige, kan de skape gjentatte problemer i relasjoner, i følelseslivet og i måten personen tenker og handler på. Vanskene viser seg ikke bare i én avgrenset krise eller i møte med én bestemt person, men på tvers av situasjoner og relasjoner over mange år. Dette skiller mer vedvarende personlighetsproblematikk fra reaksjoner som kan oppstå midlertidig ved for eksempel sorg, stress, angst eller andre belastninger.
Vanskene viser seg i relasjoner
Et hovedtema i episoden er at personlighetsforstyrrelser ofte blir særlig synlige i relasjoner. Det kan handle om å misforstå andres intensjoner, reagere kraftig på avvisning eller grenser, ha vansker med å tilpasse seg andre mennesker eller gjentatte ganger havne i konflikter. Noen kan streve med å se nyanser og tolke situasjoner i svart-hvitt. Andre kan reagere raskt og intenst følelsesmessig eller forsøke å påvirke relasjoner gjennom press, trusler eller andre strategier som tidligere har gitt dem en form for kontroll.
Følelsesregulering, tenkning og atferd
Klinikerne peker på tre områder som kan være nyttige å undersøke når man prøver å forstå personlighetsvansker: Følelsesregulering, tenkning og atferd.
Følelsesregulering: Noen blir raskt følelsesmessig aktivert, opplever følelsene sterkere eller bruker lang tid på å roe seg. Små hendelser kan derfor oppleves som store og utløse kraftige reaksjoner.
Tenkning: Rigid eller svart-hvitt tenkning kan gjøre det vanskelig å se alternative forklaringer, romme usikkerhet eller holde fast ved at flere perspektiver kan være sanne samtidig.
Atferd: Handlinger kan være forsøk på å oppnå trygghet, kontroll, tilhørighet, status eller andre behov. Atferden kan være lite hensiktsmessig i dagens situasjon, selv om den tidligere har hatt en funksjon.
Fengselets rammer
I fengselet er det tydelige regler og rammer og et begrenset handlingsrom. Derfor kan reaksjonsmønstre som i andre deler av livet har gitt personen innflytelse eller ført til at omgivelsene ga etter, fungere dårligere i fengsel. Når gamle strategier ikke lenger virker, kan frustrasjonen øke. Overfor fengselsansatte kan dette komme til uttrykk som gjentatte krav, trusler, eskalering, konflikter eller en opplevelse av at den innsatte «vikler seg inn» i situasjonen og gjør den vanskeligere for seg selv.
Triggere
I samtalen understrekes det at krevende atferd sjelden oppstår helt uten sammenheng. Reaksjoner aktiveres ofte av bestemte situasjoner eller relasjonelle triggere. Det kan være grenser, avslag, usikkerhet, tap av kontroll, opplevd avvisning eller andre hendelser som treffer personens sårbarheter. Det betyr ikke at all atferd dermed blir akseptabel, men at forståelse av hva som utløser reaksjonen kan gi bedre grunnlag for å forebygge eskalering og møte personen mer presist.
Et nyttig spørsmål er derfor ikke bare om en innsatt har en bestemt diagnose, men hva som skjer i forkant av vanskelige situasjoner. Hvilke typer samspill skaper problemer? Hva skjer med følelsene? Hvordan tolkes situasjonen? Hva gjør personen når belastningen øker?
Oppvekst, temperament og komplekse årsaker
I episoden snakker klinikerne om at det kan være komplekse og sammensatte faktorer som bidrar til at noen utvikler en uhensiktsmessig personlighetsstil. Klinikerne trekker fram både livserfaringer, medfødte forskjeller/sårbarheter og hvordan man blir møtt over tid.
Mange innsatte kan ha erfaringer fra oppvekst preget av manglende omsorg, utrygghet, lite forutsigbar grensesetting eller andre belastninger. Slike erfaringer kan påvirke hvordan en person lærer å navigere relasjonelt for å føle seg både trygg og handlekraftig.
Diagnosen forklarer ikke hele personen
Et sentralt poeng hos klinikerne er at betegnelsen «personlighetsforstyrrelse» kan gi noe informasjon, men ikke nok til å forstå et helt menneske. Lignende relasjonelle vansker kan også forekomme ved andre psykiske lidelser og tilstander, blant annet psykoser, angstproblematikk og autismespektertilstander. Derfor bør ansatte i fengselset være varsomme med å trekke raske konklusjoner om hvorfor en person reagerer som han eller hun gjør.
Forstå funksjonen bak atferden
I episoden beskriver klinikerne at dysfunksjonell atferd ofte baserer seg på en læringshistorie. Vi mennesker tyr gjerne til overlevelsesstrategier som i en periode av livet har hatt en viktig funksjon. Det kan være strategier som har bidratt til at personen har blitt sett, fått kontroll eller beskyttet seg mot avvisning. Strategien kan ha skapt en opplevelse av forutsigbarhet, eller man kan ha oppnådd noe som opplevdes nødvendig. En strategi som var forståelig eller nyttig i oppveksten, kan imidlertid være lite hensiktsmessig eller hjelpsom i skole, arbeid, nære relasjoner eller fengsel.
Dette perspektivet innebærer ikke at man skal bortforklare eller akseptere skadelig eller truende atferd. Poenget til klinikerne er å forsøke å forstå hva slags funksjon atferden har for personen. Når funksjonen blir tydeligere, kan det også bli lettere å finne andre måter å uttrykke og håndtere de samme behovene på. Klinikerne råder fengsesansatte til å minne seg selv på at innsatte med uhensiktsmessig atferd ikke nødvendigvis prøver å skape problemer. Denne innstillingen kan gjøre det lettere å bevare nysgjerrighet, profesjonalitet og relasjonell utholdenhet i krevende menneskemøter.
Noen er psykopatiske
Samtidig må man ikke bli naiv, mener klinikerne. I fengselspsykiatrien kan man også møte personer med uttalt antisosial eller psykopatisk fungering, der handlinger blant annet kan være knyttet til dominans, utnyttelse eller behov for å heve seg over andre. Episoden advarer mot å falle i begge grøftene: Både den naive grøfta, og motsatt grøft hvor man automatisk antar at dersom man har en kriminell bakgrunn, så er man antisosial eller psykopatisk.
Betjenter og behandlere påvirker også samspillet
Diagnosen personlighetsforstyrrelse kan bli en hvilepute advarer klinikerne. Dersom krevende samspill kun forklares med at den innsatte har en personlighetsforstyrrelse/et problem, kan man overse hvordan situasjonen, rammene eller de ansattes egne væremåte påvirker samspillet.
Klinikerne understreker viktigheten av å kunne holde oppe flere sannheter samtidig: Den innsatte kan ha betydelige og vedvarende vansker, samtidig bidrar også ansatte og behandlere til å påvirke relasjonen og hvordan ulike situasjoner utvikler seg. Dessuten kan også behandlere og fengselsansatte ha en personlighetsforstyrrelse.
I normalbefolkningen er det omtrent en av ti som oppfyller kriteriene for denne diagnosen.
